<span style="color:black">Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.</span>

<span style="color:black">Da Lotte fikk høre om fellesdugnad på torpet, sa hun:</span>

<span style="color:black">«Jeg fatter ikke hvorfor dere skal komme da, jeg fatter ikke hvorfor du og pappa skal late som at dere er venner.» Vi spiste middag, hun stakk gaffelen i en kjøttbolle, hun er fjorten.</span>

<span style="color:black">«Dere hater jo hverandre, kan dere ikke bare fortsette med det?»</span>

<span style="color:black">Jeg ble helt på gråten av en sånn beskyldning, jeg klarte nesten ikke snakke.</span>

<span style="color:black">«Det gjør vi vel ikke», sa jeg. «Det har vi aldri gjort.»</span>

<span style="color:black">Egne barn</span><span style="color:black"> handler om ambisjoner og skuffelser, om pretensjoner og avsløringer. Om vår jakt på tilhørighet og mening, på beruselse og overskridelse. Om barna og makten man har og ikke har over dem, ansvaret og lengselen etter frihet. Og om gleden og kjærligheten som dukker opp glimtvis, nærmest ved en tilfeldighet.</span>