En fattig bonde satt en kveld og rotet i peisvarmen, mens konen satt og spant. Da sa han, -det er så trist at vi ikke har noen småbarn. Det er så stille her hos oss bestandig, i andre hus er det både leven og latter. Ja, sa konen, om vi bare kunne få et barn, selv om det var så lite som en tommelfinger, så skulle jeg vare glad, og det barnet skulle vi elske over alt i verden.

Nå hendte det seg slik at konen virkelig fikk et barn og det var ikke lengre enn en tommelfinger. Velskapt var det på alle måter.

(Fortsettelse i lydboken)